Om Utregning av Romfang.
Pluribus.
To fantastiske historier. Det vil si, to fantastiske sci-fi-premisser; jeg har jo bare så vidt begynt.
Så herlig følelse å være dratt inn i en verden der naturlovene bare ikke stemmer overens med de som finnes i vår verden. Det var knotete sagt, men det er altså slik:
Pluribus: hva hvis alle menneskene på jorda fikk kollektiv intelligens og man var den eneste som ikke var påvirket?
OUAR: hva hvis man satt fast i en dag som gikk i loop?
Det er naturligvis pirrende for meg at det er så mareritt-aktig. Jeg blir stadig mer oppmerksom og interessert i den siden av meg som trekkes mot det forferdelige, skumle, dystre, uforklarlige, mørke. Noe lyst kan aldri bli like fengende for meg, tror jeg. Eller, i alle fall ikke på samme måten. Jeg sperrer øynene opp, jeg koser meg, jeg obsesser. Det at jeg kan sitte under dyna med en kopp kaffe og hettegenser og bli totalt oppslukt av verdens undergang og kropper som blir vridd ut av proporsjoner peker på nettopp noe Brian Eno sier: children learn through play, adults play through art. Jeg kan leve meg inn i farlige, forstyrrende og forferdelige situasjoner ved hjelp av kunsten. Når jeg er ferdig er det bare å hoppe ut av det igjen. Legge vekk boka. Gå en tur. Det er lek. Det er vidunderlig.
Junji Ito
Giger
Kittelsen
Indie horror
Midsommar
Black Mirror
Squid Game
Om Utregning av Romfang
Pluribus
Men det er noe spesielt med sci-fi-sjangeren, har jeg innsett den siste uka, som følge av å bli totalt oppslukt av denne serien og denne boka. Det er noe med premisset den tar utgangspunkt i. En horror kan også ha et premiss, men det foregår gjerne veldig lokalt; en skummel person, et monster, et farlig sted. Sci-fi kan være horror, men dreier seg på en måte mer om dette premisset; hva hvis verden var slik? Det jeg liker med det er hva det gjør med hodet mitt. Det får meg til å tenke, se for meg «hva hvis». Det er utrolig oppslukende. Det var derfor jeg bestemt meg for å skrive nå, fordi at jeg sa noe til meg selv i hodet mitt som jeg aldri har tenkt på før. Jeg sa
«Tenk på alle mulighetene! Alle farene!». Vi lærer om disse alternative virkelighetene gjennom historiene, som igjen bare er snapshots. Det jeg vil inn på er at mens jeg leser boka og ser på serien så tenker jeg på alle veiene den kan gå! Serien kan bare prøve ut en hel masse ting innenfor premisset. Det er så gigantiske konsekvenser av disse endringene fra vår virkelighet til den alternative, at en historie er nødt til å velge ut noen eksempler for å illustrere. Dette gir massivt med rom for «hva hvis»-tenkning hos leser og seer. Det er kanskje dette fan-fiction er laget av? Men jeg trenger ikke sette meg ned og skrive fan-fiction for at dette skal ha synlig verdi; bare se hvor gira jeg blir.